Kvinner er den største gruppen mennesker som har vært diskriminert over lengst tid. Likevel snakker vi om «kvinners rettigheter» og ikke «menneskerettigheter». «Kvinnesaken» har derfor primært vært kjempet av kvinner. Slik jobber #HunSpanderer med å øke bevisstheten. Det skriver Marie Louise Sunde og Isabelle Ringnes.
«Man is defined as a human being, and a woman as a female. Whenever she behaves as a human being, she is said to imitate the male». – Simon de Bovoir
Vi har ofte tenkt på hvorfor det er så vanskelig å få menn til å engasjere seg i likestilling. I forløpet av kampanjene, har vi hatt hundrevis av samtaler med menn for å se på hvordan vi kan kommunisere budskapet på en måte de både engasjeres av og føler seg inkludert i. Vi vil aldri klare å endre holdninger hvis vi bare snakker til halve befolkningen.
Etter disse utallige samtalene, har vi skjønt at det ikke er fordi menn ikke bryr seg. Det er fordi de ikke vet. De aner ikke omfanget. De har aldri opplevd å måtte bevise seg på tross av kjønn, legning eller hudfarge. Fordi hvite, heterofile menn har aldri vært noe annet enn en gullstandard.
De tror alle møtes på samme måte. De siste ukers #MeToo kampanje har med en imponerende spredning eksponert at dette åpenbart ikke stemmer. I #MeToo har fokuset vært på seksuell trakasering, hvor man finner de groveste overtrampene. Vel så viktig er også alle situasjonene hvor kvinner blir undervurdert, nedprioritert og latterliggjort. Første skritt er å rette fokus på problemet, og sørge for at alle har en felles forståelse for omfanget. Dette har #MeToo bidratt kraftig til.
Neste skritt er å finne løsninger. Det siste er mye vanskeligere enn det første, og krever mer av alle parter. #HunSpanderer jobber nå med flere aktører for å forsøke på nettopp dette.
Som kvinne blir man fra man er ganske liten vant med å ofte undervurderes. Hver episode kan være banal, men den akkumulerte effekten blir stor. For eksempel når man er 18 år gammel, det er sommer på sørlandet, midnatt og man skal hjem i båt fra fest. Man er den eneste jenten blant fem. Man er den eneste i båten som faktisk er vokst opp ved sjøen. Og i tillegg er man den eneste edru blant en gjennomsnitt-promille på nærmere to.
Likevel får man ikke lov å kjøre båten hjem fordi «det er litt sjø og det er mørkt – dette er ikke noe jenteføre». Og man skjønner at det der og da ikke er noe annet å gjøre enn å lukke øynene og håpe på det beste mens den fulleste gutten tar roret og kjører i full speed innaskjærs. Allerede i så ung alder har man lært at man som eneste jente i slike situasjoner ikke har gjennomslagskraft.
Eller når man på Tech-konferanser må starte hver samtale med å forklare at man ikke er noens tinderdate – man er der faktisk på egne meritter som en av hovedtalerne. Eller når man som kirurg må bruke tid på å forklare pasienter som er usikre på om du er egnet til å operere dem, at man faktisk har gjort operasjonen nærmere hundre ganger før. Og når de fremdeles ikke føler seg trygge, går med på at den mannlige turnuslegen som har første uke på jobb og aldri har sett en operasjonsstue, skal være med på operasjonen.
For kvinner, særlig i mannsdominerte miljøer, er slike episoder dagligdagse. For menn er det vanskelig å se fordi hver situasjon blir stående som enkeltepisoder. De bortforklares gjerne som morsomme, misforståelser eller som så små at det ikke er vits å bry seg.
Kvinner reagerer på den totale mengden, menn ser reaksjonen som svar på enkelthendelsen, og synes man overreagerer. De ser ikke det akkumulerte bildet fordi de aldri opplever det selv. Og de vet ikke at det skjer ikke fordi kvinner ikke forteller det. Kvinner forteller det ikke fordi de vet ikke hva de skal si. De vet ikke hvordan man skal forklare at den banale enkeltepisoden symboliserer en systemfeil som er frustrerende og hemmende.
Privilege is invisible for those who have it.
Vi ble positivt overrasket over reaksjonen til menn etter alle våre samtaler. Når vi fortalte om dagligdagse opplevelser som nevnt her, ble de overrasket, interessert og engasjert. De påfølgende ukene så vi en holdningsendring. De begynte å legge merke til tilsvarende episoder i jobb-settinger og i sosiale settinger, og mange begynte å adressere det.
Dette er bakgrunnen for #HunSpanderer kampanjen. Vi ønsker å lage et rom for tilsvarende samtaler for å skape en bevisstgjøring av den ubevisste diskrimineringen. Det er først når alle anerkjenner problemet at vi kan få til en endring.
Kjønnsstereotypier hemmer ikke bare kvinner, og opprettholdes ikke bare av menn. Likestilling er ikke en kvinnesak. Økt likestilling gavner ikke bare kvinner, det gavner alle.
Man vet for eksempel at bedrifter som er flinke til å dyrke kvinnelige talenter, er flinkere til å dyrke alle talenter. Dette kan være noe av forklaringen på hvorfor disse bedriftene gjør det bedre. Forskning fra McKinsey viser også at bedrifter som har en høyere andel kvinnelige ledere, har fokusert på tiltak som gagner alle. For eksempel økt fleksibilitet for alle ansatte, ikke bare kvinner.
Fra studier på millennials vet man at det er en økende trend at man er opptatt av å kunne kombinere jobb og familie. Man ønsker fleksibilitet og medbestemmelse over egen jobb. Den mer flytende overgangen mellom jobb og fritid plager ikke nødvendigvis millennials så lenge man styrer det selv. Dette gjelder alle millennials, ikke bare kvinner.
En studie som har sett på parforhold i USA hvor begge parter jobber fulltid, har for eksempel vist at andel menn som sliter med å kombinere familie og karriere har økt fra 35%-60% fra 70-tallet til i dag, mens den tilsvarende økningen for kvinner er 41%-47%.
Det finnes stereotypier og strukturer i samfunnet som også hemmer menn. For eksempel hvordan små gutter oftere blir fortalt at de skal være tøffe, og at «gutter gråter ikke». Eller hvordan flere gutter er skoletapere, og flere menn begår selvmord.
Eller hvordan menn oftere antas å være dårligere omsorgspersoner. Og hvordan mødre ofte gjør narr av fedre i foreldrerollen. I Norge i dag har ikke fedre mulighet til å tjene opp egen pappaperm – den går gjennom mor. Det vil si at hvis mor ikke har opptjent rett til mammaperm (for eksempel ved at hun ikke har vært yrkesaktiv de siste 10 månedene før permisjon), får ikke far ta ut pappaperm, selv om han har vært yrkesaktiv i 10 år. Dette er et av få steder loven diskriminerer på kjønn i Norge.
Likestilling handler ikke om «kvinners rettigheter» men om «menneskerettigheter». Økt likestilling gavner ikke bare kvinner – det gavner aller.
Som mann skal man ikke engasjere seg i likestilling fordi man «har en mor, søster eller datter», men fordi individer og samfunn tjener på at alle møtes med samme respekt og samme muligheter. Det er ikke en pai hvor bedre muligheter for kvinner betyr dårligere muligheter for menn.
[blockquote align="none" author="Marie Louise Sunde og Isabelle Ringnes"]Det er ikke en pai hvor bedre muligheter for kvinner betyr dårligere muligheter for menn.[/blockquote]
Det er en eksponentiell sammenheng hvor evnen til å se individet uten stereotypier gir økte muligheter for alle. Alle skal ikke være like, men alles forskjeller skal vurderes som like verdifulle.
Da Michelle Obama ble spurt hvordan vi skal komme forbi hemmende stereotyper svarte hun «Just be better. Because you know better».
Vi vet bedre. La oss bli bedre, og dermed også bedre livet for enkeltindividet og samfunnet som helhet. Sammen endrer vi holdninger.