Thomas Alsgaard var en stor barnestjerne i langrenn. Men som 13-åring fikk han en lærepenge han sent vil glemme.
Ski har alltid vært en naturlig del av Thomas Alsgaards oppvekst. Allerede som 3-åring vant han sitt første skirenn. Naturligvis for ung til å være med i klubbmesterskapet.
– Jeg er en utypisk langrennsløper. Var en klassisk barnestjerne som også ble god som senior. Det finnes det ikke så mange av. Jeg vant mitt første skirenn som 3-åring og vant alt jeg stilte opp i til jeg var 13 år. Alle fortalte meg at jeg var best og at jeg var uslåelig. Jeg begynte å tro på det selv også, forteller Thomas Alsgaard.
Men da han ble 13 år snudde det. Det dukket opp rykter om en annen 13-åring som ble ansett for å være den beste i landet. Ifølge Alsgaard var dette rart – det var jo han som var best.
– Jeg måtte reise dit for å få bekreftet at det var jeg som var best. Sånn det ble ikke. Jeg ble slått med glans, men fikk en viktig lærepenge. Jeg forstod at hvis jeg skulle bli best så måtte jeg ta tak i detaljene og jobbe systematisk. Jeg måtte jobbe hardere enn alle andre. Senere har jeg heldigvis fått revansj – mange ganger, sier han.
Talent holder ikke
Lærdommen fra dette er ifølge Alsgaard klar: talent holder ikke for å lykkes.
– Talent kan være en sovepute. Man må aldri glemme å jobbe godt ved siden av. Det er de som klarer å ha begge deler som lykkes. Så kan man stille spørsmålet: hva er et talent? Jeg klarer ikke å sette fingeren på noe spesielt medfødt som langrennsløpere har. Et talent i idrett og i næringslivet handler om en måte å tenke på. Det sitter oppe i hodet. Klare å gjøre de rette tingene på rett tid. Det er mitt mantra, sier han.
Holdninger og verdier avgjørende
Et populært tema er å snakke om suksesskriterier. Når Alsgaard forteller sin historie bak suksessen i langrennssporet mener han det er viktig å fokusere på barndommen og ungdomstiden. Der mange trekker frem detaljer som det avgjørende, ser Alsgaard annerledes på det.
– Jeg mener det er mer grunnleggende ting som er mer avgjørende, nemlig holdninger og verdier. Alt dette får man i ung alder. Jeg er takknemlig for å ha vokst opp med en fornuftig mor og far, sier han.
I barndommen trekker han frem fire viktige elementer som foreldrene og spesielt faren lærte han. Faren overtok treneransvaret for Alsgaard når han var 14 år.
– Det var ikke detaljene og det tekniske som betydde mest. Vi jobbet selvfølgelig med det også, men i ettertid har jeg forstått at min far hele tiden prøvde å plante inn fire viktige prinsipper. Det var aldri slik at satt oss ned og gikk gjennom disse prinsippene, det har først dukket opp mange år senere når jeg ser tilbake på det. Det handlet om ærlig, tålmodighet, evaluering og trivsel. Jeg måtte tørre å være ærlig med meg selv. Jeg måtte være tålmodig, både på kort og lang sikt. Jeg måtte evaluere meg selv hver eneste dag og i tillegg måtte jeg trives. Idretten måtte være det mest fantastiske i hele verden, sier han.
Næringslivet må fokusere mer på evaluering
På spørsmål om hva næringslivet kan lære av idretten trekker Alsgaard frem evalueringsdelen.
I næringslivet ser man i verste fall bare på kvartalsresultatet og så går man videre. Man har veldig sjelden evaluering. Jeg er vokst opp i en ekstrem prestasjonskultur der alt ble grundig evaluert. Da ble treningsdagboka et viktig verktøy. Der noterte jeg ned alt jeg gjorde og enda viktigere at jeg fikk lagt til kommentarer og refleksjoner, før han fortsetter:
– Det tvinger meg til å analysere de tingene jeg har gjort. Hver eneste dag. Hver eneste trening skal ha et mål og en hensikt. All denne innsikten og evalueringen gjorde at jeg fikk optimalisert neste periode. Det handler om bevisstgjøring!
Delingskultur
Alsgaard trekker også frem sitt første møte med Bjørn Dæhlie under OL på Lillehammer. Den etablerte profilen og kongen av langrenn var storfavoritt til å levere på hjemmebane. Alsgaard kom dit som urutinert guttunge med drøm om en topp 6-plassering, men endte opp med å stjele gullmedaljen på 30 km. Reaksjonen til Dæhlie overrasket Thomas Alsgaard.
– Jeg har tenkt på det så mange ganger. Det naturlige for hans del hadde vært å trekke meg ned for å holde på posisjonen sin som kongen. Men han gjorde aldri det. Han tok meg i mot i målområdet med åpne armer. Senere pøste han på med erfaring og ga av seg selv. Han var en god støttespiller hele mesterskapet, flink til å formidle og dele hvordan man håndterer et OL-gull på hjemmebane.
Denne hendelsen skapte et god plattform for videre samarbeid.
– Det er veldig interessant. Senere har jeg sett at det alltid er de beste som tar initiativ til å dele. Han aksepterte at jeg blir bedre, men han fikk også masse tilbake fra meg. Jeg kom upreget av kulturen inn med nye tanker og idéer, spesielt på det tekniske. Det er klart at Dæhlie var misunnelig på meg på grunn av gullmedaljen, men likevel klarte han å glede seg over meg. Der har også næringslivet mye å lære, jeg tror deling av kunnskap kan være avgjørende for å lykkes, avslutter Alsgaard.